Skrevet av Maria LundbergVi møtes på Kaffebrenneriet på Bislet i Oslo. Det er dagen etter en studentvisning av filmen for Høyskolen i Oslo, og intervjuavtalene står i kø. 18. oktober er filmen klar for norgespremiere. Erik Poppe er for tiden en travel og spent mann.
Selv om handlingen i Poppes allerede bejublede film har en tilsynelatende stor distanse til en av de mest sentrale scenene i skuespillet Romeo og Julie, er det likevel en tett tematisk forbindelse. For som Romeo og Julie inderlig og mot alle odds lengter etter å være hos hverandre, portretterer Poppes film den umulige oppgaven det er å skulle balansere karrieren som konfliktfotograf i felten, med den uutholdelige lengselen etter nærværet med barn og partner der hjemme.
- Jeg valgte tittelen ut fra min egen erfaring med det øyeblikket på kvelden der barna skal legge seg, og der savnet etter å være der og si god natt og sende de du er glad i inn i natten med ro og nærhet, er så intenst, forklarer Poppe.
Den tidligere pressefotografen som selv har en bakgrunn fra verdens konfliktområder, har også en annen tanke bak den poetiske tittelen.
- Jeg har heller aldri vært glad i titler som sier hva filmen handler om. Jeg ønsket å gi filmen en tittel som kan appellere til publikums egen forestillingsevne. Derfor liker jeg denne typen åpen tittel mye bedre.
Fra tiden da han selv jobbet som pressefotograf, opplevde Erik Poppe ofte den krevende balansegangen mellom det å være ute i konfliktområder på oppdrag, og det å samtidig skjerme barna der hjemme og gjøre dem trygge på at han selv var trygg. Noe han jo i noen tilfeller slett ikke var, men som barna helst skulle slippe å måtte bekymre seg over. Fortsatt gjør han reportasjer og dokumentarer ute i verden mellom spillefilmene sine. Det innebærer at han stadig vekk tilbringer mye tid borte fra familien. Mye av materialet i filmen bygger dermed på Poppes eget liv.
- Da jeg til slutt slapp taket i jobben som pressefotograf for å studere film, gikk jeg og mine nærmeste på mange måter også ut av den situasjonen. Samtidig har det selvbiografiske og opplevelsen av denne konflikten i meg selv, ligget der.
Og nå har det altså blitt film. Men ikke bare basert på filmskaperens egne erfaringer. Selve hovedpersonen i filmen, spilt av den anerkjente Juliette Binoche, er også en fusjon av flere fotografers biografi. - Medforfatter Harald Rosenløw Eeg har skrevet historien lenger vekk fra mitt liv og sammen har vi gjort karakteren til en kvinne for å skape enda større fokus på det filmen tematiserer; valget mellom det å bli oppslukt av et arbeide man elsker - og dem man elsker.
- Det har vært flere rollemodeller som har bidratt til å forme hovedkarakterene i filmen, forteller Poppe. Amerikanske Lynsey Addario er en av de mest sentrale som i stor grad har vært med på utforme den kvinnelige hovedpersonen i filmen (Addario gjestet forøvrig Oslo og Dok12, med utstilling på Nobels Fredssenter, red.anm). I tillegg har flere andre fotografer og korrespondenter bidratt med sine erfaringer i løpet av både forberedelsene, opptaket og i klippeprosessen.
Blant dem er Marcus Bleasdale, Zoriah Miller, Christopher Morris, Aftenpostens Kabul-korrespondent Kristin Solberg, frilanserene Pål Refsdal og ikke minst NRK sin midtøsten-korrespondent Sidsel Wold. Det har vært en lang prosess fra første idéspire til premiereklar film. Målet har hele tiden har vært å få presisjonen og detaljene ned til det aller minste på plass for å få den mest mulig virkelighetsnær.
- Jeg har brukt flere år på å finne den riktige inngangen, sier Erik. Jeg ville ikke lage et bilde av en romantisk helt, men vise virkeligheten og spesielt få frem hvilke konsekvenser livet der ute som konfliktfotograf får for livet her hjemme.
Den kreative leteprosessen har tatt seks år fra start til slutt. Og ennå er det jo ikke helt over, for filmen har fortsatt ikke hatt sin offisielle Norgespremiere.
Troverdighet er et gjennomgående stikkord for hvordan Erik Poppe har arbeidet med både dramaturgien og skuespillerne. Å få Juliette Binoche til å fremstå som realistisk og overbevisende fotograf, har vært viktig.
- Det har vært tre år med research og tre år med intens arbeid, forteller Erik videre. - Jeg koblet Juliette opp mot Lyndsey Adarrio veldig tidlig for at hennes karakter skulle bli mest mulig troverdig. I tillegg har VII-fotografen Marcus Bleasdale og Zoriah Miller bidratt mye og kanskje vært de mest sentrale rollemodellene, sammen med det som bygger på mitt eget selvbiografiske materiale.
Poppe har etterstrebet realisme ned til hver minste detalj. Kamerautstyret som brukes i filmen av den kvinnelige hovedprsonen ble håndplukket ved hjelp av fotografene av Adarrio, Zoriah, italienske Paolo Pellegrin og den norske VG-fotografen Terje Bringedal. I tillegg har Erik Poppes søster Tine Poppe bistått. Poppe vil gjerne løfte frem det gode samarbeidet med Canon og Apple, som han sier har vært utrolig positive og generøse.
Coachingen av Juliette Binoche i rollen som kompromissløs konfliktfotograf har for Erik Poppe handlet om en kroppsliggjøring av det å fotografere. I alle mine filmer har jeg jobbet med kroppsliggjøring av rollens karakter for å gjøre den realistisk. I min forrige film deUSYNLIGE hvor Pål Sverre Valheim Hagen spiller hovedrollen, og hvor hans karakter spiller kirkeorgel, brukte vi tolv uker der Pål Sverre bare fokuserte på å lære seg å spille orgel slik at han selv kunne spille de orgelstykkene vi bruker i filmen. Jeg ville at orgelspillet skulle komme ut av kroppen hans.
- På samme måte jobbet jeg med Juliette Binoche, fortsetter Poppe, og utdyper hvordan han ville at den franske skuespilleren skulle bli så fortrolig med kamera at det ble et kroppslig, helt naturlig element for henne. Vi jobbet med bevegelsene hennes, hvor jeg ville at hun hele tiden skulle søke aktivt etter øyeblikket i situasjonen, søke etter utsnitt, prøve ut kameravinkler, på samme måte som en profesjonell fotograf i felten gjør det.
Samtidig jobbet han mye med Binoche i forhold til det å nærme seg situasjoner som fotograf, med respekt og fintfølelse i forhold til mennesker og miljøer. At noen er bedre fotografer enn andre handler oftest ikke om at de er bedre teknisk sett, men at de har en evne til å lese signaler, mennesker, stemninger hos folk og hele tiden sanse hva som foregår rundt dem. At du møter folk med en respekt, selv i de mest pressede situasjoner. Derfor var det uhyre viktig for meg at Juliette kunne identifisere seg med den fysiske tilstanden som dette innebærer, - sensitiviteten og våkenheten.
Selv om hovedpersonen i filmen er fotografen Rebecca, bærer tenåringsdatteren Steph i familien en minst like viktig rolle. Jeg vil at filmen skal si noe om det spenningsfeltet som oppstår i forhold til familierelasjonene, der en av foreldrene jobber ute i konfliktområder, understreker Poppe. Det fengselet du setter andre i, ikke minst dine aller nærmeste, er et uløselig dilemma. Du blir avhengig av hvite løgner, og alt det som løgnen fører med seg, gjør alle parter skadelidende. Også karakteren Steph er modellert ut fra en person i Erik Poppes eget liv, nemlig hans egen datter. En del av scenene i filmen er hendelser fra mitt eget liv, som jeg har diktet videre på og forstørret.
- Det å ringe hjem eller skype med de hjemme når du er ute i et krigsområde og opplever ubeskrivelige humanitære kriser, og måtte lyve for barna om hvor du er og hva du gjør for at de ikke skal bli engstelige, er en enorm påkjenning. Samtidig setter det partneren der hjemme i et grusomt press. Jeg sa ingenting til barna om det jeg stod midt oppi, men kona mi visste jo.
For Erik endtekarrieren som fotograf i krigsområder med en skikkelig smell. Som så mange andre i hans generasjon pressefotografer, fulgte det ingen opplæring eller trening med jobben som ventet der ute i felt. Han havnet på sykehus hvor han ble liggende i tre måneder etter et virus som slo han helt ut. Hendelsen bidro til at Norsk Journalistlag innførte nye vaksineprosedyrer for pressefolk som reiser til konfliktområder på kort varsel. For Erik ble erfaringen det vendepunktet som gjorde at han et par år senere sluttet som pressefotograf og begynte med film.
I tillegg til å være en prisbelønnet filmskaper, har Erik Poppe også en akademisk inngang til arbeidet sitt. For tiden arbeider han med en postdok (videreføring av forskningsprosjekt etter fullført doktorgrad, red.anm) i filmfortellerteknikk. I "TusenGangerGodNatt" utforsker han fortellerperspektivet gjennom å la handlingen utspille seg utelukkende sett fra hovedpersonens ståsted til enhver tid.
Målet mitt er at vi skal være hundre prosent med Rebecca hele tiden, og at alt det vi som publikummere ser, er det som Rebecca ser. Ingen andre i filmen vet noe mer enn det som Rebecca selv til enhver tid vet.
Fotografisk sett er dette perspektivet løst ved at filmingen har et dokumentarisk uttrykk, med et totalt fravær av det klassiske oversiktsbildet som ofte brukes i film. I tillegg er filmens feltscener tatt opp med et Canon C 300 filmreportasjekamera, noe som gir et autentisk dokumentarpreg. Vi kunne ha skutt råfilm, men gjorde ikke det, og likevel er kvaliteten helt fantastisk, sier Poppe. Fotograf har vært en av Europas kanskje dyktigste filmfotografer, John Christian Rosenlund.
Selv om "TusenGangerGodNatt" først og fremst er en dramatisk og intens skildring av familiedynamikken og dens uløselige dilemma preget av Rebeccas valg, har den for Erik Poppe også et mediekritisk budskap. Jeg opplevde selv å være på jobb i øst-Kongo når massakrer førte til at enorme mengder med flykninger forsvant fra leirene i ren panikk for å bli skutt eller voldtatt av opprørsstyrkene. Vi stod midt oppi en helt ubeskrivelig humanitær krise. Men i verdenspressen var det historien om Paris Hiltons truseløse mediestunt som fikk den brede dekningen.
- Dette illustrerer at mediene ikke oppfyller sitt mandat, sier Erik og mener at det derfor er viktig å løfte problematikken rundt medienes prioritering. Jeg vet at dette ikke er ny tematikk, så på mange måter sparker jeg inn åpne dører ved å si dette, men det er stadig like aktuelt, understreker han. Fortsatt herjer verdens verste borgerkrig i Kongo, en krig som snart har tatt livet av mer enn 6 millioner mennesker. Ingen annen krig har tatt så mange sivile liv siden 2.verdenskrig og det uten at noen bryr seg eller at folk her hjemme vet at det skjer akkurat nå. Nesten ingen medier er der som vitner for å rapportere til resten av verden om hva som skjer. Landet ligger i skyggenes dal, mediemessig sett. Sivilbefolkningen er ofre for en pågående tragedie og verdenssamfunnet gjør ikke noe for å stanse grusomhetene. Ingen tar ansvar.
I motsetning til veteraner innen konfliktfotografiet som Don McCullen, som har mistet troen på at bildene har en misjon og funksjon i forhold til å stanse en krig, er Erik Poppe sterk i troen på at verden nå mer enn noensinne før trenger fotografene.
Aldri før i historien har det vært et så stort behov for å ha folk der ute som tar bilder og sender hjem dokumentasjon på hva som foregår. - Vi kan være med på å sette press når vi vet hva som skjer. Trykket kommer først når det går opp for verden hva som foregår. Der har fotografene en unik rolle som talspersoner.
Noen lykkelig slutt vil ikke Poppe by på i Tusen Ganger Godnatt. Tvert i mot ønsker han at filmen skal gi publikum en vekker, og gjerne en provoserende sådan.
- Jeg håper at publikum blir beveget inn i en tilstand det er mulig å kjenne seg igjen i, og hvor de opplever at de må ta stilling til filmens etiske tematikk og det overgrepet den skildrer. Samtidig håper jeg at jeg har fått til å fortelle en god historie, og at dette er en film som setter seg i magen, avslutter Erik Poppe.
Filmen har offisiell norgespremiere 18. oktober.
Filmtrailer
Norsk Filminstitutt
John Christian Rosenlund
Filmen vant pris på filmfestivalen i Montreal
Lynsey Addario
Zoriah Miller
Selv om handlingen i Poppes allerede bejublede film har en tilsynelatende stor distanse til en av de mest sentrale scenene i skuespillet Romeo og Julie, er det likevel en tett tematisk forbindelse. For som Romeo og Julie inderlig og mot alle odds lengter etter å være hos hverandre, portretterer Poppes film den umulige oppgaven det er å skulle balansere karrieren som konfliktfotograf i felten, med den uutholdelige lengselen etter nærværet med barn og partner der hjemme.
- Jeg valgte tittelen ut fra min egen erfaring med det øyeblikket på kvelden der barna skal legge seg, og der savnet etter å være der og si god natt og sende de du er glad i inn i natten med ro og nærhet, er så intenst, forklarer Poppe.
Den tidligere pressefotografen som selv har en bakgrunn fra verdens konfliktområder, har også en annen tanke bak den poetiske tittelen.
- Jeg har heller aldri vært glad i titler som sier hva filmen handler om. Jeg ønsket å gi filmen en tittel som kan appellere til publikums egen forestillingsevne. Derfor liker jeg denne typen åpen tittel mye bedre.
Fra tiden da han selv jobbet som pressefotograf, opplevde Erik Poppe ofte den krevende balansegangen mellom det å være ute i konfliktområder på oppdrag, og det å samtidig skjerme barna der hjemme og gjøre dem trygge på at han selv var trygg. Noe han jo i noen tilfeller slett ikke var, men som barna helst skulle slippe å måtte bekymre seg over. Fortsatt gjør han reportasjer og dokumentarer ute i verden mellom spillefilmene sine. Det innebærer at han stadig vekk tilbringer mye tid borte fra familien. Mye av materialet i filmen bygger dermed på Poppes eget liv.
- Da jeg til slutt slapp taket i jobben som pressefotograf for å studere film, gikk jeg og mine nærmeste på mange måter også ut av den situasjonen. Samtidig har det selvbiografiske og opplevelsen av denne konflikten i meg selv, ligget der.
Og nå har det altså blitt film. Men ikke bare basert på filmskaperens egne erfaringer. Selve hovedpersonen i filmen, spilt av den anerkjente Juliette Binoche, er også en fusjon av flere fotografers biografi. - Medforfatter Harald Rosenløw Eeg har skrevet historien lenger vekk fra mitt liv og sammen har vi gjort karakteren til en kvinne for å skape enda større fokus på det filmen tematiserer; valget mellom det å bli oppslukt av et arbeide man elsker - og dem man elsker.
- Det har vært flere rollemodeller som har bidratt til å forme hovedkarakterene i filmen, forteller Poppe. Amerikanske Lynsey Addario er en av de mest sentrale som i stor grad har vært med på utforme den kvinnelige hovedpersonen i filmen (Addario gjestet forøvrig Oslo og Dok12, med utstilling på Nobels Fredssenter, red.anm). I tillegg har flere andre fotografer og korrespondenter bidratt med sine erfaringer i løpet av både forberedelsene, opptaket og i klippeprosessen.
Blant dem er Marcus Bleasdale, Zoriah Miller, Christopher Morris, Aftenpostens Kabul-korrespondent Kristin Solberg, frilanserene Pål Refsdal og ikke minst NRK sin midtøsten-korrespondent Sidsel Wold. Det har vært en lang prosess fra første idéspire til premiereklar film. Målet har hele tiden har vært å få presisjonen og detaljene ned til det aller minste på plass for å få den mest mulig virkelighetsnær.
- Jeg har brukt flere år på å finne den riktige inngangen, sier Erik. Jeg ville ikke lage et bilde av en romantisk helt, men vise virkeligheten og spesielt få frem hvilke konsekvenser livet der ute som konfliktfotograf får for livet her hjemme.
Den kreative leteprosessen har tatt seks år fra start til slutt. Og ennå er det jo ikke helt over, for filmen har fortsatt ikke hatt sin offisielle Norgespremiere.
Troverdighet er et gjennomgående stikkord for hvordan Erik Poppe har arbeidet med både dramaturgien og skuespillerne. Å få Juliette Binoche til å fremstå som realistisk og overbevisende fotograf, har vært viktig.
- Det har vært tre år med research og tre år med intens arbeid, forteller Erik videre. - Jeg koblet Juliette opp mot Lyndsey Adarrio veldig tidlig for at hennes karakter skulle bli mest mulig troverdig. I tillegg har VII-fotografen Marcus Bleasdale og Zoriah Miller bidratt mye og kanskje vært de mest sentrale rollemodellene, sammen med det som bygger på mitt eget selvbiografiske materiale.
Poppe har etterstrebet realisme ned til hver minste detalj. Kamerautstyret som brukes i filmen av den kvinnelige hovedprsonen ble håndplukket ved hjelp av fotografene av Adarrio, Zoriah, italienske Paolo Pellegrin og den norske VG-fotografen Terje Bringedal. I tillegg har Erik Poppes søster Tine Poppe bistått. Poppe vil gjerne løfte frem det gode samarbeidet med Canon og Apple, som han sier har vært utrolig positive og generøse.
Coachingen av Juliette Binoche i rollen som kompromissløs konfliktfotograf har for Erik Poppe handlet om en kroppsliggjøring av det å fotografere. I alle mine filmer har jeg jobbet med kroppsliggjøring av rollens karakter for å gjøre den realistisk. I min forrige film deUSYNLIGE hvor Pål Sverre Valheim Hagen spiller hovedrollen, og hvor hans karakter spiller kirkeorgel, brukte vi tolv uker der Pål Sverre bare fokuserte på å lære seg å spille orgel slik at han selv kunne spille de orgelstykkene vi bruker i filmen. Jeg ville at orgelspillet skulle komme ut av kroppen hans.
- På samme måte jobbet jeg med Juliette Binoche, fortsetter Poppe, og utdyper hvordan han ville at den franske skuespilleren skulle bli så fortrolig med kamera at det ble et kroppslig, helt naturlig element for henne. Vi jobbet med bevegelsene hennes, hvor jeg ville at hun hele tiden skulle søke aktivt etter øyeblikket i situasjonen, søke etter utsnitt, prøve ut kameravinkler, på samme måte som en profesjonell fotograf i felten gjør det.
Samtidig jobbet han mye med Binoche i forhold til det å nærme seg situasjoner som fotograf, med respekt og fintfølelse i forhold til mennesker og miljøer. At noen er bedre fotografer enn andre handler oftest ikke om at de er bedre teknisk sett, men at de har en evne til å lese signaler, mennesker, stemninger hos folk og hele tiden sanse hva som foregår rundt dem. At du møter folk med en respekt, selv i de mest pressede situasjoner. Derfor var det uhyre viktig for meg at Juliette kunne identifisere seg med den fysiske tilstanden som dette innebærer, - sensitiviteten og våkenheten.
Selv om hovedpersonen i filmen er fotografen Rebecca, bærer tenåringsdatteren Steph i familien en minst like viktig rolle. Jeg vil at filmen skal si noe om det spenningsfeltet som oppstår i forhold til familierelasjonene, der en av foreldrene jobber ute i konfliktområder, understreker Poppe. Det fengselet du setter andre i, ikke minst dine aller nærmeste, er et uløselig dilemma. Du blir avhengig av hvite løgner, og alt det som løgnen fører med seg, gjør alle parter skadelidende. Også karakteren Steph er modellert ut fra en person i Erik Poppes eget liv, nemlig hans egen datter. En del av scenene i filmen er hendelser fra mitt eget liv, som jeg har diktet videre på og forstørret.
- Det å ringe hjem eller skype med de hjemme når du er ute i et krigsområde og opplever ubeskrivelige humanitære kriser, og måtte lyve for barna om hvor du er og hva du gjør for at de ikke skal bli engstelige, er en enorm påkjenning. Samtidig setter det partneren der hjemme i et grusomt press. Jeg sa ingenting til barna om det jeg stod midt oppi, men kona mi visste jo.
For Erik endtekarrieren som fotograf i krigsområder med en skikkelig smell. Som så mange andre i hans generasjon pressefotografer, fulgte det ingen opplæring eller trening med jobben som ventet der ute i felt. Han havnet på sykehus hvor han ble liggende i tre måneder etter et virus som slo han helt ut. Hendelsen bidro til at Norsk Journalistlag innførte nye vaksineprosedyrer for pressefolk som reiser til konfliktområder på kort varsel. For Erik ble erfaringen det vendepunktet som gjorde at han et par år senere sluttet som pressefotograf og begynte med film.
I tillegg til å være en prisbelønnet filmskaper, har Erik Poppe også en akademisk inngang til arbeidet sitt. For tiden arbeider han med en postdok (videreføring av forskningsprosjekt etter fullført doktorgrad, red.anm) i filmfortellerteknikk. I "TusenGangerGodNatt" utforsker han fortellerperspektivet gjennom å la handlingen utspille seg utelukkende sett fra hovedpersonens ståsted til enhver tid.
Målet mitt er at vi skal være hundre prosent med Rebecca hele tiden, og at alt det vi som publikummere ser, er det som Rebecca ser. Ingen andre i filmen vet noe mer enn det som Rebecca selv til enhver tid vet.
Fotografisk sett er dette perspektivet løst ved at filmingen har et dokumentarisk uttrykk, med et totalt fravær av det klassiske oversiktsbildet som ofte brukes i film. I tillegg er filmens feltscener tatt opp med et Canon C 300 filmreportasjekamera, noe som gir et autentisk dokumentarpreg. Vi kunne ha skutt råfilm, men gjorde ikke det, og likevel er kvaliteten helt fantastisk, sier Poppe. Fotograf har vært en av Europas kanskje dyktigste filmfotografer, John Christian Rosenlund.
Selv om "TusenGangerGodNatt" først og fremst er en dramatisk og intens skildring av familiedynamikken og dens uløselige dilemma preget av Rebeccas valg, har den for Erik Poppe også et mediekritisk budskap. Jeg opplevde selv å være på jobb i øst-Kongo når massakrer førte til at enorme mengder med flykninger forsvant fra leirene i ren panikk for å bli skutt eller voldtatt av opprørsstyrkene. Vi stod midt oppi en helt ubeskrivelig humanitær krise. Men i verdenspressen var det historien om Paris Hiltons truseløse mediestunt som fikk den brede dekningen.
- Dette illustrerer at mediene ikke oppfyller sitt mandat, sier Erik og mener at det derfor er viktig å løfte problematikken rundt medienes prioritering. Jeg vet at dette ikke er ny tematikk, så på mange måter sparker jeg inn åpne dører ved å si dette, men det er stadig like aktuelt, understreker han. Fortsatt herjer verdens verste borgerkrig i Kongo, en krig som snart har tatt livet av mer enn 6 millioner mennesker. Ingen annen krig har tatt så mange sivile liv siden 2.verdenskrig og det uten at noen bryr seg eller at folk her hjemme vet at det skjer akkurat nå. Nesten ingen medier er der som vitner for å rapportere til resten av verden om hva som skjer. Landet ligger i skyggenes dal, mediemessig sett. Sivilbefolkningen er ofre for en pågående tragedie og verdenssamfunnet gjør ikke noe for å stanse grusomhetene. Ingen tar ansvar.
I motsetning til veteraner innen konfliktfotografiet som Don McCullen, som har mistet troen på at bildene har en misjon og funksjon i forhold til å stanse en krig, er Erik Poppe sterk i troen på at verden nå mer enn noensinne før trenger fotografene.
Aldri før i historien har det vært et så stort behov for å ha folk der ute som tar bilder og sender hjem dokumentasjon på hva som foregår. - Vi kan være med på å sette press når vi vet hva som skjer. Trykket kommer først når det går opp for verden hva som foregår. Der har fotografene en unik rolle som talspersoner.
Noen lykkelig slutt vil ikke Poppe by på i Tusen Ganger Godnatt. Tvert i mot ønsker han at filmen skal gi publikum en vekker, og gjerne en provoserende sådan.
- Jeg håper at publikum blir beveget inn i en tilstand det er mulig å kjenne seg igjen i, og hvor de opplever at de må ta stilling til filmens etiske tematikk og det overgrepet den skildrer. Samtidig håper jeg at jeg har fått til å fortelle en god historie, og at dette er en film som setter seg i magen, avslutter Erik Poppe.
Filmen har offisiell norgespremiere 18. oktober.
Filmtrailer
Norsk Filminstitutt
John Christian Rosenlund
Filmen vant pris på filmfestivalen i Montreal
Lynsey Addario
Zoriah Miller
Den franske stjernen Juliette Binoche spiller fotografen Rebecca i Erik Poppes nye film.
John Christian Rosenlund/Paradox
Erik Poppe
Maria Lundberg
Travel og snart premiereklar er Erik Poppe i vinden denne høsten.
Danske Nikolaj Coster-Waldau spiller Rebeccas ektemann i filmen.
John Christian Rosenlund/Paradox
Britiske Lauryn Canny spiller tenåringsdatteren Stephanie i filmen.
John Christian Rosenlund/Paradox
Flere fotografer har bidratt i arbeidet med å få filmen mest mulig virkelighetsnær, ikke minst i valg av utstyr som den kvinnelige hovedpersonen i filmen bruker.
John Christian Rosenlund/Paradox
Juliette Binoche i rollen som konfliktfotograf Rebecca.
Erik Poppe (t.h) sammen med Juliette Binoche og Nikolaj Coster-Waldau
Tine Poppe
Rebecca og Stephanie (Juliette Binoche og Lauryn Canny) i en scene fra filmen.
John Christian Rosenlund/Paradox
Erik Poppe instruerer Juliette Binoche under filminnspillingen.
Terje Bringedal
Her er det grunn til å påpeke at det neppe finnes mange av de fotografer som har sterkere tro på fotografiet og hva det kan gjøre med et menneske enn nettopp McCullin. Alle de livstruende og farefullte situasjonene han har satt seg i for å få det 'riktige' bildet, er kanskje det beste testament på nettopp dette. Husk at nettopp slike bilder som "Shell-shocked US Marine, 1968", tatt under Vietnamkrigen, var en vesentlig del av det som skapte motstand mot krigen i hjemlandet, å se sine egne 'gutter' i den tilstanden, og som til syvende og sist førte krigen mot sitt sluttpunkt.