Med legendariske Eugene Richards som siste mann ut, var det nok en gang knappenålsstille i salen da festivalklokken tikket mot innspurtstid. Norsk journalistlag sin Harald Birkevold ledet oss atter støtt og stilsikkert gjennom åpne spørsmål og svar fra salen og scenen. Og så var det slutt for denne gang. Dagene jeg hadde ventet på og lengtet etter et helt år, var over.
Jeg gikk ut fra litteraturhusets storstue og følte meg både euforisk og punktert på samme tid. Dette er et forsøk på å oppsummere polene i all sin respektive kraft.
Fotografi handler i aller høyeste grad om den estetiske opplevelsen, i ordets fulle mening. Det handler ikke først og fremst om den ytre estetikken, men om den indre, sansbare opplevelsen. Vi lever oss inn i bildene og historiene de kommer med. Fotografiet er på sitt sterkeste en høyst taktil fortellerform. Når bilder kommer nært nok, kan det vi ser få oss til høre, lukte og føle.
I år var de meksikanske geriljafotografene et sterkt eksempel på dette. Som publikummere ble vi på forhånd advart om at det ville komme voldsomme bilder på storskjermen. Vi var forberedt og holdt oss fast i hverandre i gru over det vi fikk se. Flere ganger måtte jeg se en annen vei. Like fullt var vi flere som gikk hjem om kvelden og drømte om hodeløse kropper og gjenglemte hender, den natten.
Nettopp dette festivalinnslaget markerte også hvor bredt et register dokumentarfotografiet som fotografisk sjanger spenner over. Det er ikke én ting, men mange forskjellige, og alle har de ulike variantene sin misjon og funksjon. Geriljafotografene ga oss en rettsmedisinsk, teknisk tilnærming. I min omtale av visningen beskrev jeg bildene fra Ciudad Juarez som like rå som de var fri for estetisk ornamentikk. Mange vil nok nøle med å kalle dette for stort fotografi i seg selv. Linjeføring og det gyldne snitt er ikke faktorer som veier i geriljafotografenes verden. Likevel var dette kanskje festivalens viktigste bidrag i forhold til å vise hva som skjer i verden på en måte ord aldri vil kunne beskrive.
Noen ganger kan en blottethet for estetikk synliggjøre hvordan vi kan la oss forføre inn i bløffen av det vakre. Geriljafotografene kommuniserer rakt inn i sentralnervesystemet fordi innholdet ikke lyver. De driver ikke med jåleri. Budskapet bærer åkke som. Flere fotojournalister har som sjangerutøvere de siste årene mer og mer nærmet seg kunstfotografiets optiske illusjon. I dette årets Årets Bilde ser vi flere eksempler på dette. Den uberørte, spontane dimensjonen bærer preg av å være overtonet av det mer iscenesatte, der fotografen selv er aktivt tilstede i situasjonene. Kanskje med eksplisitte ønsker om motiver og situasjoner som kunne være interessante å fange med kamera. Ofte i dialog og interaksjon med sine objekter, og med en klar estetisk visjon.
Dette behøver ikke være feil i seg selv, men jeg tror det er viktig at vi er oppmerksomme på hva vi tror vi ser, og hva vi faktisk ser. Det er en global trend at reportasjefotografer jobber i et artistisk grensesnitt. Gallerier og museer har omfavnet dokumentarfotografiet, og redaksjonene har omfavnet kunstfotografiet. Vi ser det også i Norge. Flere av de norske fotografiske dokumentarprosjektene som nå pågår, gjøres av fotografer med en fotojournalistisk bakgrunn og trening, hvor man går inn med en journalistisk agenda i lokalsamfunn hos den andre for å dokumentere virkeligheten.
I antropologien som jo nettopp er et fag som utforsker menneske og kontekst, snakker man om den andres livsverden, og umuligheten i forhold til å kunne gå inn i denne som en utenforstående. Fotografen kan ikke go native, bli en innfødt, i et fremmed samfunn, selv om man aldri så mye ønsker at det var mulig. Han og hun er og blir et fremmedelement, også selv om de blir kjent med menneskene de fotograferer og kanskje bryter gjennom den første sjenansen. De er og blir en som kommer utenfra.
Å gi oppmerksomhet og publisitet i form av fotografiet er en form for maktutøvelse. Som fotograf forvalter man makt og innflytelse over andre mennesker. Det er viktig å huske, og det er viktig å adressere enhver naiv forestilling om at forskjellen mellom fotografen og den andre kan opphøre at man transcenderer inn i en likestilt, jevnbyrdig relasjon hvor den andre glemmer at fotografen er tilstede. Det skjer ikke. Det innebærer ikke at fotografen alltid aktivt påvirker det som skjer. Men han spiller inn i bildet. Det er fotografens fag å alltid ta høyde for dette. Alltid. Bildet er sjeldent enkelt, og med fotografens tilstedeværelse blir det enda mer komplekst.
Derfor må vi være årvåkne for hva som er den egentlige historien. Det som fotografen ønsker å fortelle, som fremstår som eksotisk og fengende, eller det som faktisk er sant. Når målet blir det perfekte bildet som tilfredsstiller fotografens forfengelighet, er det viktig å være oppmerksom på om dette går på bekostning av historiens oppriktighet. Det gjør ikke nødvendigvis bildet i seg selv mindre godt, men det kan gjøre historien som helhet mindre sann. Da er det ikke lenger fotojournalistikk, men en raffinert form for dokumentarisk fotografi hvor det som dokumenteres også kan være ispedd fiksjon. Altså krever samtidens reportasjeartisteri at vi er nøye med å skille på fakta og fiksjon. Alt som er pent er ikke sant, og motsatt.
Andre ganger kan det vi ser være sant, men hvilken misjon har bildene? Sosialt og politisk engasjert fotografi har tradisjonelt sett ønsket å dokumentere skyggesider i samfunnet for å vekke folks bevissthet i forhold til sosialt urett og nød. Når de samme skyggesidene presenteres som maleriske, perfekte sekunddeler som gjør fotografen til en estetisk og regimessig helt, men som heller romantiserer de eksponerte skjebnene enn å adressere behovet for endring, får det hele en ny mening. Som publikummere, redaktører, kolleger og fotografer i felt er vi med på å forme denne meningen ved oppmerksomheten vi gir den. Jeg håper at vi alle våger å være kritiske til formgivningen vi bidrar til.
Dette er spørsmål jeg har blitt sittende tilbake med etter årets dokumentarfestival. En liten by, et lite, intimt arrangement, - store spørsmål. Og akkurat sånn skal det være.
I år ble det mye alvor og tungt mørke, og lite lek og letthet. Tungt og godt. Kanskje litt mye mørkt. Jeg tok meg i å ønske meg innslag av feel-good karakter. De lettvektige innslagene på årets program kom i form av utstyrsambassadørens malplasserte harrytasshow, hvor det hele gikk i absurd spagat i det de meksikanske gjestene kom inn i salen og vantro ble vitne til et forsøk på å fremstille kuler og krutt gjennom marg og bein som tøft og artig. Et sted går harrygrensen, selv for et sponsorinnslag, og spesielt for et publikum som det dokumentarfestivalen rekrutterer.
Der er vi tilbake til den indre estetikken. Etter å ha åpnet sanseslusene for helstøpte fotografer av stjerneformat, opplevdes det som et overgrep mot sanseapparatet å sitte i salen under en øredøvende kruttreklame for norske feltsko og svensk snustobakk. Det kunne ikke ha vært større skivebom. Jeg kan ikke tro annet enn at sponsoren det i dette tilfellet var snakk om, har andre ambassadører å by på som kan bidra med noe som er mer kompatibelt med festivalens seriøse signatur. Denne gangen virket innslaget helt mot sin innsikt.
En annen mindre heldig sekvens var det uredigerte portefoliesprellet i regi av fotostudenter fra Bilder Nordic skole for fotografi, hvor avgangsstudentenes arbeider ble presentert. Frittfallstiden var først ulidelig lang, deretter irriterende, før den gikk over til å resultere i ren og skjær barmhjertighet. En kritisk kompetanse som fotograf er å kjenne sin besøkelsestid, og også vite sin begrensning. Kombinasjonen er grunnleggende for enhver som lever av innsalg. Det er greit å markedsføre skole og studenter etter prinsippet publish or perish, men det er også ganske kjekt å huske not to buttonhold your readers, eller viewers, i dette tilfellet.
Det skal sies at enkelte eller ett, av studentbidragene var over gjennomsnitt gode, - mange snakket varmt om rødt hår og røde fregner da pausen omsider kom. Studentengasjement og entusiasme for øvrig er knall, det er ikke det. Men å skjønne konteksten og nivået man opptrer i og på, er vel så viktig. Riktig nok stiller den aktuelle fotoskolen med lokaler og operativt mannskap til gjennomføring av festivalen, men hvordan dette henger sammen med en tøylesløs studentseanse foran et publikum som tross alt har kommet for å se verdens stjernefotografer, strever jeg med å forstå.
Når dette er sagt, så skal det sies at det i utgangspunktet er en bra ting å prøve og feile for et arrangement som fortsatt tross en imponerende merittliste etter sitt sjette år, er i støpeskjeen. Samtidig kan det være et notat til festivalarrangørene, at dokumentfestivalen har vokst seg til å bli en viktig arena som også handler om å se og bli sett. Den har bidratt til å gjøre det norske fotouniverset både mindre og større og mer gjennomsiktig. Nettverking og strategisk mingling er mer synlig for hver visning som går. Det er åpenbart mange som gjerne vil benytte denne unike og ekstremt gode muligheten til å gjøre seg bemerket. Det stiller skjerpede krav til arrangørenes kvalitetssikring av innslag på programmet. Kvalitet har blitt varemerket for festivalen. Ta for all del vare på!
Skriv om festivalfolkeskikk, var det en deltager på festivalen som sa til meg etter å ha observert deltakernes ymse måter å te seg på blant folk i salen. Og det gjør jeg herved. For det er jo til å undres om folk er både blinde, døve og dumme, når de tilsynelatende verken hører de uttallige oppfordringene om å la mobilene sine være slått av under foredragene, ikke ser at de lysende displayene forstyrrer visningen, og ikke skjønner at det er respektløst overfor både gjester og publikum å sitte med mobilfikling. En iPhonedronning satt ved siden av meg i kontinuerlig sms-dialog med "Kjekken" under Carolyn Drake sitt foredrag. Stadig vekk flashet denne Kjekken opp i sidesynet mitt, og i de små mellomrommene mellom hver melding sendt og mottatt, knipset dronningen ustanselig bilder av det som foregikk på lerretet. Hva hun fikk med seg av foredraget, forblir uvisst. Neste år håper jeg hun holder seg hjemme med både mobilen og Kjekken.
Årets dokumentfestival oppsummert: Mye sterk hjertebank, et par mindre hjertesukk. Siden festivalens sluttsats har jeg kjent behovet for en pause fra de store, dramatiske fortellingene, og er i grunnen litt lettet for at det er et år til neste gang. Det tar på å investere fullt fokus i flere dager til ende med så mye kraft på programmet. Samtidig er det slik, at mye vil ha mer. Jeg kjenner lusa på gangen. Neste gang det nærmer seg dokumentarfestivaltid i Oslo, vil det krible i øyne, ører, hjerne og hjerte. Det er sånn det skal være. Nettopp derfor vet vi, vi som har det slik, at dokumentfestivalen heldigvis har kommet for å bli.
Jeg gikk ut fra litteraturhusets storstue og følte meg både euforisk og punktert på samme tid. Dette er et forsøk på å oppsummere polene i all sin respektive kraft.
Fotografi handler i aller høyeste grad om den estetiske opplevelsen, i ordets fulle mening. Det handler ikke først og fremst om den ytre estetikken, men om den indre, sansbare opplevelsen. Vi lever oss inn i bildene og historiene de kommer med. Fotografiet er på sitt sterkeste en høyst taktil fortellerform. Når bilder kommer nært nok, kan det vi ser få oss til høre, lukte og føle.
I år var de meksikanske geriljafotografene et sterkt eksempel på dette. Som publikummere ble vi på forhånd advart om at det ville komme voldsomme bilder på storskjermen. Vi var forberedt og holdt oss fast i hverandre i gru over det vi fikk se. Flere ganger måtte jeg se en annen vei. Like fullt var vi flere som gikk hjem om kvelden og drømte om hodeløse kropper og gjenglemte hender, den natten.
Nettopp dette festivalinnslaget markerte også hvor bredt et register dokumentarfotografiet som fotografisk sjanger spenner over. Det er ikke én ting, men mange forskjellige, og alle har de ulike variantene sin misjon og funksjon. Geriljafotografene ga oss en rettsmedisinsk, teknisk tilnærming. I min omtale av visningen beskrev jeg bildene fra Ciudad Juarez som like rå som de var fri for estetisk ornamentikk. Mange vil nok nøle med å kalle dette for stort fotografi i seg selv. Linjeføring og det gyldne snitt er ikke faktorer som veier i geriljafotografenes verden. Likevel var dette kanskje festivalens viktigste bidrag i forhold til å vise hva som skjer i verden på en måte ord aldri vil kunne beskrive.
Noen ganger kan en blottethet for estetikk synliggjøre hvordan vi kan la oss forføre inn i bløffen av det vakre. Geriljafotografene kommuniserer rakt inn i sentralnervesystemet fordi innholdet ikke lyver. De driver ikke med jåleri. Budskapet bærer åkke som. Flere fotojournalister har som sjangerutøvere de siste årene mer og mer nærmet seg kunstfotografiets optiske illusjon. I dette årets Årets Bilde ser vi flere eksempler på dette. Den uberørte, spontane dimensjonen bærer preg av å være overtonet av det mer iscenesatte, der fotografen selv er aktivt tilstede i situasjonene. Kanskje med eksplisitte ønsker om motiver og situasjoner som kunne være interessante å fange med kamera. Ofte i dialog og interaksjon med sine objekter, og med en klar estetisk visjon.
Dette behøver ikke være feil i seg selv, men jeg tror det er viktig at vi er oppmerksomme på hva vi tror vi ser, og hva vi faktisk ser. Det er en global trend at reportasjefotografer jobber i et artistisk grensesnitt. Gallerier og museer har omfavnet dokumentarfotografiet, og redaksjonene har omfavnet kunstfotografiet. Vi ser det også i Norge. Flere av de norske fotografiske dokumentarprosjektene som nå pågår, gjøres av fotografer med en fotojournalistisk bakgrunn og trening, hvor man går inn med en journalistisk agenda i lokalsamfunn hos den andre for å dokumentere virkeligheten.
I antropologien som jo nettopp er et fag som utforsker menneske og kontekst, snakker man om den andres livsverden, og umuligheten i forhold til å kunne gå inn i denne som en utenforstående. Fotografen kan ikke go native, bli en innfødt, i et fremmed samfunn, selv om man aldri så mye ønsker at det var mulig. Han og hun er og blir et fremmedelement, også selv om de blir kjent med menneskene de fotograferer og kanskje bryter gjennom den første sjenansen. De er og blir en som kommer utenfra.
Å gi oppmerksomhet og publisitet i form av fotografiet er en form for maktutøvelse. Som fotograf forvalter man makt og innflytelse over andre mennesker. Det er viktig å huske, og det er viktig å adressere enhver naiv forestilling om at forskjellen mellom fotografen og den andre kan opphøre at man transcenderer inn i en likestilt, jevnbyrdig relasjon hvor den andre glemmer at fotografen er tilstede. Det skjer ikke. Det innebærer ikke at fotografen alltid aktivt påvirker det som skjer. Men han spiller inn i bildet. Det er fotografens fag å alltid ta høyde for dette. Alltid. Bildet er sjeldent enkelt, og med fotografens tilstedeværelse blir det enda mer komplekst.
Derfor må vi være årvåkne for hva som er den egentlige historien. Det som fotografen ønsker å fortelle, som fremstår som eksotisk og fengende, eller det som faktisk er sant. Når målet blir det perfekte bildet som tilfredsstiller fotografens forfengelighet, er det viktig å være oppmerksom på om dette går på bekostning av historiens oppriktighet. Det gjør ikke nødvendigvis bildet i seg selv mindre godt, men det kan gjøre historien som helhet mindre sann. Da er det ikke lenger fotojournalistikk, men en raffinert form for dokumentarisk fotografi hvor det som dokumenteres også kan være ispedd fiksjon. Altså krever samtidens reportasjeartisteri at vi er nøye med å skille på fakta og fiksjon. Alt som er pent er ikke sant, og motsatt.
Andre ganger kan det vi ser være sant, men hvilken misjon har bildene? Sosialt og politisk engasjert fotografi har tradisjonelt sett ønsket å dokumentere skyggesider i samfunnet for å vekke folks bevissthet i forhold til sosialt urett og nød. Når de samme skyggesidene presenteres som maleriske, perfekte sekunddeler som gjør fotografen til en estetisk og regimessig helt, men som heller romantiserer de eksponerte skjebnene enn å adressere behovet for endring, får det hele en ny mening. Som publikummere, redaktører, kolleger og fotografer i felt er vi med på å forme denne meningen ved oppmerksomheten vi gir den. Jeg håper at vi alle våger å være kritiske til formgivningen vi bidrar til.
Dette er spørsmål jeg har blitt sittende tilbake med etter årets dokumentarfestival. En liten by, et lite, intimt arrangement, - store spørsmål. Og akkurat sånn skal det være.
I år ble det mye alvor og tungt mørke, og lite lek og letthet. Tungt og godt. Kanskje litt mye mørkt. Jeg tok meg i å ønske meg innslag av feel-good karakter. De lettvektige innslagene på årets program kom i form av utstyrsambassadørens malplasserte harrytasshow, hvor det hele gikk i absurd spagat i det de meksikanske gjestene kom inn i salen og vantro ble vitne til et forsøk på å fremstille kuler og krutt gjennom marg og bein som tøft og artig. Et sted går harrygrensen, selv for et sponsorinnslag, og spesielt for et publikum som det dokumentarfestivalen rekrutterer.
Der er vi tilbake til den indre estetikken. Etter å ha åpnet sanseslusene for helstøpte fotografer av stjerneformat, opplevdes det som et overgrep mot sanseapparatet å sitte i salen under en øredøvende kruttreklame for norske feltsko og svensk snustobakk. Det kunne ikke ha vært større skivebom. Jeg kan ikke tro annet enn at sponsoren det i dette tilfellet var snakk om, har andre ambassadører å by på som kan bidra med noe som er mer kompatibelt med festivalens seriøse signatur. Denne gangen virket innslaget helt mot sin innsikt.
En annen mindre heldig sekvens var det uredigerte portefoliesprellet i regi av fotostudenter fra Bilder Nordic skole for fotografi, hvor avgangsstudentenes arbeider ble presentert. Frittfallstiden var først ulidelig lang, deretter irriterende, før den gikk over til å resultere i ren og skjær barmhjertighet. En kritisk kompetanse som fotograf er å kjenne sin besøkelsestid, og også vite sin begrensning. Kombinasjonen er grunnleggende for enhver som lever av innsalg. Det er greit å markedsføre skole og studenter etter prinsippet publish or perish, men det er også ganske kjekt å huske not to buttonhold your readers, eller viewers, i dette tilfellet.
Det skal sies at enkelte eller ett, av studentbidragene var over gjennomsnitt gode, - mange snakket varmt om rødt hår og røde fregner da pausen omsider kom. Studentengasjement og entusiasme for øvrig er knall, det er ikke det. Men å skjønne konteksten og nivået man opptrer i og på, er vel så viktig. Riktig nok stiller den aktuelle fotoskolen med lokaler og operativt mannskap til gjennomføring av festivalen, men hvordan dette henger sammen med en tøylesløs studentseanse foran et publikum som tross alt har kommet for å se verdens stjernefotografer, strever jeg med å forstå.
Når dette er sagt, så skal det sies at det i utgangspunktet er en bra ting å prøve og feile for et arrangement som fortsatt tross en imponerende merittliste etter sitt sjette år, er i støpeskjeen. Samtidig kan det være et notat til festivalarrangørene, at dokumentfestivalen har vokst seg til å bli en viktig arena som også handler om å se og bli sett. Den har bidratt til å gjøre det norske fotouniverset både mindre og større og mer gjennomsiktig. Nettverking og strategisk mingling er mer synlig for hver visning som går. Det er åpenbart mange som gjerne vil benytte denne unike og ekstremt gode muligheten til å gjøre seg bemerket. Det stiller skjerpede krav til arrangørenes kvalitetssikring av innslag på programmet. Kvalitet har blitt varemerket for festivalen. Ta for all del vare på!
Skriv om festivalfolkeskikk, var det en deltager på festivalen som sa til meg etter å ha observert deltakernes ymse måter å te seg på blant folk i salen. Og det gjør jeg herved. For det er jo til å undres om folk er både blinde, døve og dumme, når de tilsynelatende verken hører de uttallige oppfordringene om å la mobilene sine være slått av under foredragene, ikke ser at de lysende displayene forstyrrer visningen, og ikke skjønner at det er respektløst overfor både gjester og publikum å sitte med mobilfikling. En iPhonedronning satt ved siden av meg i kontinuerlig sms-dialog med "Kjekken" under Carolyn Drake sitt foredrag. Stadig vekk flashet denne Kjekken opp i sidesynet mitt, og i de små mellomrommene mellom hver melding sendt og mottatt, knipset dronningen ustanselig bilder av det som foregikk på lerretet. Hva hun fikk med seg av foredraget, forblir uvisst. Neste år håper jeg hun holder seg hjemme med både mobilen og Kjekken.
Årets dokumentfestival oppsummert: Mye sterk hjertebank, et par mindre hjertesukk. Siden festivalens sluttsats har jeg kjent behovet for en pause fra de store, dramatiske fortellingene, og er i grunnen litt lettet for at det er et år til neste gang. Det tar på å investere fullt fokus i flere dager til ende med så mye kraft på programmet. Samtidig er det slik, at mye vil ha mer. Jeg kjenner lusa på gangen. Neste gang det nærmer seg dokumentarfestivaltid i Oslo, vil det krible i øyne, ører, hjerne og hjerte. Det er sånn det skal være. Nettopp derfor vet vi, vi som har det slik, at dokumentfestivalen heldigvis har kommet for å bli.
El Diario/ Geriljafotografene